THE SCAR
Arret. Det er snart tre år siden den beste – men også tøffeste dagen i livet mitt. Dagen to ble til tre. Tre år siden vi fikk oppleve hva kjærlighet virkelig er. Det ble noe mer dramatisk enn hva noen av oss hadde sett for oss, og for å være helt ærlig satte det sitt preg på livet i lang tid etterpå.
Tilbake til arret på magen. Et fysisk – men også psykisk arr. Den store dagen, den vidunderlige gutten vår, de store gledene, men også de mange tunge dagene. Det skjedde noe den dagen, som jeg ikke helt har klart å sette fingeren på og som har fulgt meg siden. Men i dag, snart tre år senere, opplevde jeg noe stort. Jeg studerte arret og kjente meg stolt. Arret er ikke lenger knyttet til en vond opplevelse, men til en reise gjennom livet, gjennom enorme følelser, oppturer og nedturer, til den største skatten i verden og til en mamma som har funnet tilbake til seg selv igjen.
//
The scar. Almost three years has passed since I had the best -but also toughest day of my life. The day two became three. It’s been three years since we finally found out what true love really is. It was a bit more dramatic than we would have preferred, and it affected life in a long time afterwards.
Back to the scar. A physical, but also psychological scar. The big day, our lovely little boy, the many highs, but also the many lows. Something happened that day, and I haven’t been able to pin point it, and it has followed me ever since. Up until today, almost three years later. I studied the scar, and found myself feeling proud. For so long I’ve been associating it with only negative feelings, although I’ve been telling myself that because of that, we have experienced the greatest thing of all. And today I suddenly realized it – in my heart – that this scar has brought us so much joy, wisdom, strength, happiness and the most wonderful little boy in the world.
Det er sterkt å lese hvor dramatisk det ble for deg. Jeg har også tolket det dithen at du kanskje ikke ser lyst på å få et barn til uten å bli garantert keisersnitt. Jeg var heldig – kanskje noen ville påstå at min fødsel var litt dramatisk – i etterkant ser jeg at det var litt dramatikk rundt det hele – men jeg husker heldigvis så lite av det. Det er tiden etterpå som har vært tøff for meg, med en gutt med kolikk, ikke nok brystmelk, “sinte” helsesøstere fordi jeg ikke klarte å mate ham nok osv… Jeg ble plukket opp som grensende til postnatal depressive på helsekontrollene og klarte lenge ikke å ta meg av min egen sønn – min mann måtte ta fri fra jobben for å passe på oss begge. Så jeg vil påstå at jeg til en viss grad kjenner meg igjen i hva du sier, om enn ikke prikk likt. Jeg brukte ikke tre år på å finne tilbake til meg selv, men jeg brukte nesten ett år. Det er først over de siste ukene jeg igjen klarer å definere meg selv som mor, og hvilken mor JEG vil være, samtidig som jeg også vet hvem jeg vil være “når jeg ikke er mamma” men bare er Maria. Men veien dit har vært lang og den dårlige samvittigheten over å ikke ha klart starten på “mammakarrieren” gnager fremdeles litt på innsiden – nok til at jeg ikke vet om jeg vil bli mamma en gang til. Men at jeg elsker min sønn mer enn noen annen på jord (tett fulgt av mannen da 
) det er det INGEN tvil om!
Fint at du deler disse tingene -. for jeg tror det er mange mødre som kanskje sliter litt med å sette ord på at det er mange forskjellige måter å finne det vanskelig på når man blir mor for første gang 
